Fordommer mot både religionskritikere og religionsforsvarere kan utarte seg på ulike måter, ofte drevet fram av stereotyper og misforståelser. Her er noen av de vanligste fordommene som hver gruppe kan møte

Religionskritikere

Religionskritikere er personer som utfordrer religiøse doktriner sin sannhetsverdi, praksiser eller tro. De kan bli møtt med en rekke fordommer:

Intoleranse eller fiendtlighet mot troende:

Mange ser på religionskritikere som intolerante eller fiendtlige mot religiøse mennesker. De blir ofte fremstilt som personer som ikke har respekt for andres tro, selv om deres intensjon kan være å kritisere religiøse systemer, ikke troende individer.

Kritikere kan også bli sett på som personer som forsøker å tvinge sine sekulære synspunkter på andre, i stedet for å fremme et fritt og åpent samfunn.

Sekulær dogmatiker:

En annen fordom er at religionskritikere ofte blir ansett som dogmatiske i sin sekularisme – at de er like fastlåste i sin avvisning av religion som religiøse troende kan være i sin tro.

Denne fordommen kan komme fra ideen om at sekularisme i seg selv kan være en form for dogme som neglisjerer verdien av religiøs tro og spiritualitet.

Mangel på forståelse for religiøs identitet:

Religiøse mennesker kan føle at kritikken mot deres tro ikke tar hensyn til de kulturelle og sosiale betydningene som religion har i deres liv. Religionskritikere kan bli ansett som personer som ikke forstår den dype, personlige forbindelsen troende har til sin religion.

Krav på rasjonelt bevis:

Religionskritikere kan bli sett på som personer som urealistisk krever, at troen skal bevises gjennom vitenskapelige eller rasjonelle metoder, noe som kan bli sett på som en misforståelse av troens natur, som ofte er basert på følelser, tradisjon og personlig erfaring.

Religionsforsvarere

Religionsforsvarere, eller apologeter, er personer som forsvarer troens gyldighet og religiøse doktriner. De kan også bli utsatt for flere typer fordommer:

Dogmatisk og uforanderlig:

Religionsforsvarere blir ofte sett på som dogmatiske og rigide i sine synspunkter, spesielt når de insisterer på at deres religiøse synspunkter er den eneste sannheten.

Kritikere kan se på dem som mennesker som ikke er åpne for kritikk eller alternative synspunkter, og som nekter å vurdere vitenskapelige eller rasjonelle perspektiver.

Anti-vitenskapelig:

En vanlig fordom mot religionsforsvarere, spesielt de som argumenterer mot evolusjonsteorien eller andre vitenskapelige prinsipper, er at de blir sett på som anti-vitenskapelige. Denne fordommen handler om at de kan bli ansett som mennesker som ikke anerkjenner moderne vitenskap eller som prøver å undergrave vitenskapens rolle i samfunnet.

Utnyttelse av sårbarhet:

Religionsforsvarere kan bli kritisert for å bruke religiøse argumenter for å utnytte folks sårbarhet, særlig når mennesker er i krise eller søken etter mening. Dette kan føre til at de blir sett på som personer som spiller på andres frykt eller usikkerhet for å styrke troen deres.

Reaksjonære eller konservative:

Religionsforsvarere kan bli ansett som reaksjonære eller konservative, spesielt i liberale eller sekulære miljøer. De kan bli sett på som personer som motarbeider sosial endring og utvikling, eller som holder på utdaterte holdninger som kan hindre fremgang på områder som likestilling, homofiles rettigheter eller vitenskapelig fremgang.

Bruk av autoritet fremfor bevis:

I kritiske kretser kan apologeter bli ansett som personer som benytter religiøs autoritet eller gamle skrifter som den eneste “bevisføringen” for sin tro, i stedet for å bruke rasjonell argumentasjon eller empirisk støtte.

Kulturelle og ideologiske faktorer

Polarisering i samfunnet: I mange samfunn kan det være en høy grad av polarisering mellom religiøse og sekulære grupper, og dette kan føre til fordommer mot begge parter. For eksempel, de som er sekulært orienterte kan se på religiøse mennesker som tilbakeskuende, mens de som er religiøse kan se sekulære som moralsk løsrevet.

Manglende dialog: Når det er lite kommunikasjon eller forståelse mellom de som er kritiske til religion og de som forsvarer den, kan fordommer lett utvikle seg. Uten en åpen, respektfull diskusjon er det lettere å anta det verste om motpartens motiver og synspunkter.

Konklusjon

Både religionskritikere og religionsforsvarere kan møte sterke fordommer, men ofte er disse fordommene basert på misforståelser og generaliseringer. Det er viktig å forstå at både kritikk og forsvar av religion kan være motivert av et ønske om å forstå, forklare og forbedre virkeligheten, enten fra et sekulært eller religiøst perspektiv. Dialog og gjensidig respekt er viktige for å redusere fordommene som kan oppstå mellom disse to gruppene.

Samtidig kan det være verdt å tenke på at disse ulike fordommene ikke er tatt ut av løse luften, og at det ikke nødvendigvis alltid er fordommer, men at diverse negative oppfatninger er sanne. Enkelte aktører fra både religionskritisk og religionsforsvarende side virkelig har noen av disse negative egenskapene. Det er viktig å ikke bare kritisere religiøse systemer og religiøse ideer, men også å kritisere troende individer for at de utøver skadelig religiøs praksis.

Overbevisninger informerer handlinger, og handlinger har konsekvenser.

Noen religionskritikere kan virkelig være intolerante og fiendtlige mot troende, og respekterer ikke deres tro. På den annen side kan den manglende respekt for troens deres være berettiget, da religiøs tro av og til kan ha skadelige konsekvenser.

Negative egenskaper hos forsvarere av religion er ikke nødvendigvis kun fordommer, men høyst reelle fenomen. Mange religiøse apologeter, men ikke alle, er virkelig dogmatiske og rigide i sine synspunkter, antivitenskapelige, utnytter sårbarhet, motarbeider sosiale fremskritt, og lener for mye på autoritet fremfor objektiv bevisførsel.

Det er også viktig å huske på at forholdet mellom religionskritikk og religionsforsvar ikke nødvendigvis kun er et forhold mellom ateister mot teister. Noen teister er også tidvis religionskritiske, av og til er de kritiske mot egen religion, men kanskje aller mest kritisk er de til andre religioner enn sin egen, eller en annen variant av egen religion. Noen ateister kan være mer positive til religion enn andre ateister, og kan forsvare enkelte religiøse aspekter samtidig som de kritiserer andre.

Til syvende og sist, uansett gruppetilhørighet, kan vi alle bli litt bedre.

Indholdet i denne artikel er udtryk for skribentens perspektiv.